Sitater som ikkje høyrer heime andre stader

Aino av Alvilde Prydz

Fuldmægtig Andersen: «De er visst ganske fornuftig anlagt - hvis det er sikkert altså, at De ikke er gåt fra forstanden?»

Ve's mor av Ragnhild Jølsen

Meget måtte hun gå og fange Fluer. «Se der sidder en. Og der. Er du nærsynt? Og der,» lå han og pegte. «Og – den ækle Talggrisen i Sprækken der da! Du får sandelig til Øienlæge du! Og der en – –» (Ektemann Gerhard er sjuk for fyrste gong)

~

Og Gud skabte Mennesket i sit Billede – vel – vel – Ære være Gudfaders Formsans! Humbug altsammen!

~

– Men ofte syntes hun også, det var Luftens Sus af en stor Ensomhed, hun hørte. Sin Ensomhed! Men Ensomheden, der drog. Ensomheden, der fanged – lig en Edderkop i hårfint Spind. Den suger Blod, suger Tanker, suger Sind. – Men Ensomheden følte hun som en Livsens store, vidunderlige Vampyr, til hvem hun måtte smile. – –

Eiler Hundevart av Regine Normann

«Han morfar fortælt mæg, då æg var lita, koffer den skal heit jomfru Marjas guldsko og ikkje tiriltunge,» sa datteren på Skålbrækken og blev sprutrød av undseelse i det samme hun sa det.
«Ka sa han, fortæl!»
«Jau, då Vorherre sin engel om hausten gik og stedde blomsterne til kvile for vinteren, så glømt han tiriltunga. Ette-på kom han Tykje flyganes, og han fandt den.
Alt det Vorherre gløm’e met, sa han Tykje, og til natta kjæm æg og henta dæg.
Dermed så flaug han.
Men om kvelden, då alle englan hadde lagt seg og dørra til det allerhelligste var igjenlukt, gik jomfru Marja og stulla barbent og fletta håret sit for natta.
Då syntes ho så tydelig at nokken ropte på ho. Jomfru Marja, kom og frels mæg! Jomfru Marja, kom å frels mæg! sa det.
Ho slog kåpa om sæg, og akte til jora. Og dokker kan tænk, han morfar sa ho sat på strålan til ei stjerne.
Over marka og gjønna skogen vandra ho, og det var så fælt kaldt på fotan hendes, for der låg rim på kvert einaste strå.
Borti en bakke fandt ho blomsten, han sto endå og gråt.
E det du som ropa på mæg? spurt jomfru Marja, ka e det du vil, og koffer gret du så sårt.
Engelen glømt mæg, og til natta kjem han Tykje og tar mæg. Æg e så fælt reidd.
Han skal ikkje få lov til å ta deg, sa jomfru Marja, for nu skal æg lægg dæg til kvile og sitt hos dæg til du somna.
Tiriltunga blei så glad, så glad. Nokken så nydelig pen som jomfru Marja hadde den aldrig set; ho hadde purpurkåpe, sa han morfar, og øian hennes de skjein som sola.
Men då den fik sjå ho var berføtt, då ba den om lov til at bli sko på fotan hennes.
Og det fik den, og sian e det den heit jomfru Marjas guldsko.»

~

«Det første bud. Du skal ikke --- du skal ikke --- Sæt mæg på gli, Kima!»
«Ha fremmede guder.»
«Ha guder for mig,» ramset Didrikka kjapt.
«Fremmede guder,» rettet Kima, «presten e så hakkande nøie med at få det ordet læst.»
«Fremmede guder for mig. Det er. Vi skulle frøgte – frøgte -- frøgte og elske gud så vi ikke tar vor næstes –»
«Det e det sjuende, du nu e borti.»
Didrikka pustet anstrengt og strøk den lyse hårfluren væk fra ansigtet, som var blit hett og rødt ved det uvante tankearbeidet.
«Vi skulle frøgte og elske,» ramset hun ivei.
«Det er galle,» gneldret Kima.
«Vi skulle frøg--»
«Det er galle.»
«Sæt mæg på gli da, toska, du som veit det.»
«Vi skal over alle ting frygte og elske, står der.»
«Å ja – nu kan æg det. Vi skal over alle ting elske -- »
«Det er galle.»
«Det løgst du, di mær, lat mæg få sjå i boka».

Iliaden av Homer

Verge seg MER enn han evner, er uråd selv for den tapre

~

Likeså rask som tankenes flukt hos en mann som har vanket
vidt over jorderiks krets og lønnlig i hjertet seg ønsker:
«Gid jeg var der eller der!» når minnene vekker hans lengsel;
likeså ivrig og rask fløy Hera, den høye gudinne.

~

Akillevs gikk inn i sitt telt og åpnet en kiste
kunstig beslått og skjønn, som den sølverfotede Tetis
hadde latt bringe ombord på hans skip og fylt med så mange
kjortler og kapper som lunet mot vind, og de bløteste tepper.
Mamma Tetis har forsikra seg om at Gullklumpen ikkje fryser på tåtillene der borte i Troja 👩‍👦

Tartuffe av Molière

Alt det han gjorde, har han gjort til dykkar beste.
Han brenn, fortærest reint, av kjærleik til sin neste.
Og ettersom han veit at jordisk gods og gull
kan skade frelsa vår, er han så miskunnsfull
at han ser som si plikt å ribbe Dykk til skinnet.
Kammerpike Dorine om skinheilage Tartuffe

Promethevs i lenker av Aiskhylos (?)

Det å gråte ut og klage over sin ulykke er strevet verdt når en kan lokke fram en tåre fra dem som lytter.

Kongens Fald av Johannes V. Jensen

Kongen havde ikke desto mindre nok at bestille hele Dagen, han havde endogsaa saa travlt med tusind betydningsløse Ting, at han maatte skynde sig Dagen lang, han skyndte sig uafbrudt. Om Aftenen gik han rigtig træt og gudhengiven til Hvile.
Kongen i sitt fangehull og meg i mi arbeidslause

Ild og Sverd av Henryk Sienkiewicz

«Jeg elsker dig saa høit, at jeg allerede har svedet ut Halvparten af min sjæl; hvorfor skulde jeg ikke svede ud den anden Halvpart ogsaa?»

Orestien av Aiskhylos

På hjertet falder i de våkne nætter
de bitre dryp av angerfulde minder. (Agamemnon)

~

Ti den som sanket gods han aldrig drømte om,
blir hård mot sine træller, streng til overmål.(Agamemnon)
Er dette sant?

~

Alt må rokkes, alt må falde
hvis en uhørt lov skal gjælde,
hvis hin modermorder strafløs
tramper retten under føtter.
Blir slik en udåd let at øve,
får vi snart en morderskare.
Fædre, mødre må med tiden
vente ulivssår fra barn (Evmeniderne)
Hemngudinner om tanken på rettssaker og at "to sider har en sak"

En dag i Ivan Denisovitsj' liv av Aleksandr Solzjenitsyn

Rapporten har mer å si enn sjølve arbeidet. Den kolonneføreren som er klok, han sliter med rapporten. Det er den som skaffer føda. Er det noe som ikke er gjort, får du bevise at det er gjort.

Kalevala samla av Elias Lönnrot

«Hoss er hugen hjå dei sæle, lyndet hjå dei lykkelege?
So er hugen hjå dei sæle, lyndet hjå dei lykkelege:
likt med vatnet, kjem or kjella, likt ei bylgje, som ei båre.
Hoss er sinnet til dei usæle, hosso hugen hjå havella?
So er sinnet til usæle, sosso hugen hjå havella:
liksom skaren under åsen, vatnet nedi brunnen djupe.»

~

Å du far min, å du mor mi, kjæraste foreldri mine!
Kvi hev de avla meg, min arming, sett meg vesale i verdi
til å felle desse tårin, bera på so sår ein saknad,
til å hyse slik ei hugsott, tynast av so tunge sorgir?
(Ho bekymrar seg for ei framtid ho ikkje rår særleg over, og den framtida har stor sjanse for å bli ein nedgradering i livskvalitet)

To Mennesker av Anna Munch

«Se, hvor dagen lysner ude! – Det er det galeste, jeg ved for tiden, fru Sigrid, at De ikke gaar paa ski.»
«Og jeg er glad over, at jeg ikke behøver at gaa paa ski. At det ikke hører til livets nødvendigheter.»

Heaven av Mieko Kawakami

Nå som jeg ikke lenger måtte på skolen, kunne jeg leve helt stille, uten å møte noen, uten å bli lagt merke til, som et møbel. Tanken på ikke å bli sett fylte meg med en underlig ro. Jeg visste det bare dreide seg om et lite pusterom, og likevel var det noe utrolig betryggende med å vite at så lenge jeg holdt meg for meg selv, kunne ingen utenfor røre meg. At det samtidig betydde at jeg ikke kunne røre ved noe der ute, fikk ikke hjelpe.

Kristin Lavransdatter (Kransen) av Sigrid Undset

Litt innpå åsen vest for dalen var der et sted i fjellet nogen hvite stener, som var skapt lik menneskenes hemmelige ting, og nogen menn var falt til å ofre råner og kjetter ved denne styggedom. Sira Eirik hadde fått nogen av de frommeste og modigste bøndene med ditinn en natt, og de hadde slått sund stenene.
Snakkar me Trollpikk?

Medeia av Evripides

Medeia: Kommer hun til ukjent lov og skikk,
da må hun være synsk om hun kan vite alt
om samlivskunst, når hjemmefra hun ingen ting
har lært.
Minner meg om det kapittelet i Kalevala då ho jenta er bekymra for livet som gift kone sjå svigermor, og alle 'trøyster' ho med at neida - det blir mykje verre 💀

~

Medeia: Det finnes ingen rettferd i hva mennesker ser.
For før de kjenner innsiktsfullt til nestens sinn,
så dømmer deres øye uten minste grunn.

Skibet går videre av Nordahl Grieg

Er det ikke et eventyr, hele det liv vi kaller grått?
Dette fekk meg til å tenkje på den Jørn Hoel sangen "Har en drøm", fordi han seier jo at han drøymer om å høyre til i ein kvardag taus og grå - betyr det at det er den tause og gråe kvardagen han drøymer om å høyre til i? Eller drøymer han om noko anna enn den tause og grå kvardagen. For eg liker best forslag ein.

~

Et overjordisk, fjernt fiolinspill sitrer gjennom sfærene, og han selv skjelver med. Det er som hans hjerte får drikke av stjernenes vin. Han står ved relingen og stirrer ned i den funklende vei som skibet bestandig trekker efter sig. Nye masser av hav velter hvert sekund op under propellen og lyser i mørket en liten stund. Så lukker havet, det uendelig og ufattelige, sig atter. Men en ny malstrøm fødes bestandig bak skibet mens det går videre.
Er livet anderledes? Vi lyser en stakket stund som morild før vi slettes ut og vender tilbake til den mørke sjø. Men et nytt kjølspor er alltid lykkelig over å følge skibet.
Hør maskinens sang! Også den er som livet! Det slag dér som lød i dette sekund, det var dig. Du hørte det ikke – mange slag har maskinen hamret siden da. Nu er det slag som var ditt liv for lengst dødd bort. Maskinen hamrer videre – nye slag, nye skjebner veltes ut i natten, men vær ikke håpløs: også ditt bitte lille skjøre slag har engang tikket ut i det endeløse rum og kanskje hatt et rørende spinkelt ekko, før det taptes i ødet.

~

Blad visner, liv dør, millioner av døde begraves hvert år, men hjemmets egen jord er en stjerne som går videre på sin tause, uavvendelige gang.

~

En veldig fullrigger stryker tett forbi «Mignon» på vei ut i open sjø. Lydløst fører den sin eventyrlige arkitektur bort over bølgene, det minst jordiske som menneskehender har skapt, en blendende hvit drøm som bruser like op i himmelen. Og selv det øde osean som Benjamin ofte har hatet så hjertelig, får en mening ved seilskibets prakt. Så forsvinner det bak pynten.

Moby-Dick av Herman Melville

Crack, crack, old ship! so long as thou crackest, thou holdest!
Akkurat som heime i huset på hausten!

~

Not seldom in this life, when, on the right side, fortune's favorites sail close by us, we, though all adroop before, catch somewhat of the rushing breeze, and joyfully feel our bagging sails fill out.

~

Beneath the unclouded and mild azure sky, upon the fair face of the pleasant sea, wafted by the joyous breezes, that great mass of death floats on and on, till lost in infinite perspectives.
Ein død kval som kvalfangarane har forsynt seg ferdig av blir sluppen laus frå skipet og forlatt flytande i havet.

Et fjernt speil av Barbara W. Tuchman

Med forsiktige teser, antiteser og bevis hevdet doktorene at det skyldtes en tredobbelt konjuksjon av Saturn, Jupiter og Mars i Vannmannens 40. grad som skal ha funnet sted 20.mars 1345
Det er altså årsaken til svartedauden det er snakk om, men det er akkurat slik astrologene i "Reisen til julestjernen" snakkar om årsaken til den forsvunne julestjerna!
“Det må være dannet en uharmonisk konjuksjon mellom Solen og Merkur!”
👁️👄👁️

Herakles av Euripides

But old age is gloomy and deadly; I hate it; let it sink beneath the waves! Would it had never found its way to the homes and towns of mortal men, but were still drifting on for ever down the wind.
Kor av gamle menn

Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij

Hovedsaken er at De ikke lyver for Dem selv. Den som lyver for seg selv og lytter til sin løgn, taper til slutt evnen til å skjelne mellom løgn og sannhet og mister derfor aktelse både for seg selv og andre. Den som ikke har aktelse for noen, har heller ingen kjærlighet til noen, og den som ikke har kjærlighet, finner bare adspredelse i lidenskapene og blir til slutt et dyr som følge av løgnen ovefor andre og seg selv. Den som lyver for seg selv, føler seg også mer forurettet enn andre. Å føle seg forurettet kan jo enkelte ganger være meget behagelig, ikke sant? Og selv om vi vet at det ikke er noen som har fornærmet oss, og at det er vi som har gjort en mygg til en elefant, så blir vi straks fornærmet, fornærmet inntil velbehag, helt til det føles som en sann fornøyelse, og dermed oppstår det ofte et virkelig fiendskap…
adspredelse betyr underholdning, og forurettet betyr krenket (eg kan vel ikkje ver den einaste som måtte slå desse orda opp?)

~

I de fleste tilfelle er menneskene, til og med en forbryter, langt mer naive og åpenhjertige enn vi forestiller oss. Ja, det gjelder faktisk oss alle.

~

Likevel: jeg er! Selv om jeg sitter i et fangetårn, så eksisterer jeg likevel; jeg ser solen, og ser jeg den ikke, så vet jeg likevel at den er der. Og å vite at solen er til - det er jo hele livet.

Rosens navn av Umberto Eco

Som man ser var det også forvirring i Paris når det gjaldt tanker og ideer, eller kanskje det var slik at enkelte ønsket å gi forvirringen ny næring for å trekke fordel av det. For dette er den skadevirkning for kristenheten som følger av kjetteriet, troens tanker blir formørket, noe som kan forlede enkelte til inkvisisjon for å tjene egne interesser. Det jeg senere skulle få oppleve (det skal jeg med tid og stunder komme inn på), fikk meg til å tro at ofte var det inkvisisjonen som skapte kjettere. Ikke bare slik at den så kjettere der hvor ingen kjettere var, men at den undertrykte den kjetterske sykdom så voldsomt at den tvang mange til å anse seg for å være kjettere, fordi de kom til å hate inkvisitorene så sterkt.

~

Det er ikke lett for de enfoldige å velge seg det rette kjetteriet. Kjære Adso, enkle sjeler slutter seg til dem som preker der hvor de bor, på torvet og andre steder i landsbyen. Og dette er noe fienden spiller på.

~

En reintegrasjon i hjorden av alle de utstøtte ville medføre en reduksjon av de mektiges privilegier. De utstøtte som ble klar over at de var utstøtt, ble stemplet som kjettere, uten at dette hadde noen slags sammenheng med deres læresetninger. Mens de selv var så forblindet og blendet av sin situasjon som utstøtte at de egentlig ikke interesserte seg for noen doktrine. Dette er kjetteriets store blendverk. Enhver er enten det ene eller det andre, enten kjetter eller rettroende. Det er ikke troen innenfor en bevegelse som teller, men det håpet bevegelsen forespeiler. Bak alt kjetteri finner du de utstøttes virkelighet. Skrap litt på en kjetter, og under oppdager du den spedalske. Enhver kamp mot kjetteriet tar sikte på dette ene: at den spedalske fortsatt forblir spedalsk. blendverk: illusjon, forespeile: inngi falske forhåpninger for

~

Det beste for en bok er å bli lest. En bok er skapt av tegn som forteller om andre tegn, som igjen forteller om det som fins og det som er. Uten et øye som leser boken, står den der med tegn som ikke formidler noe, den er stum.

Trojanerinnene av Euripides

Pallas Athene, å fornuftens gudinne,
du er ikke særlig fornuftig.
Du skifter vilkårlig
fra kjærlighet til hat.

~

Ikke gråt.
Grekerne seiret; og hva så?
Et beseiret, brennende, ydmyket Troja
har likevel vunnet.
På sletten her har våre fiender stupt
i tusenvis.
Var det for å forsvare sine grenser
eller murene rundt sin by?
Nei. De døde forgjeves, i fremmed land,
uten å gjense sine barn og sine fedre,
disse gamle feiginger som ikke klarte å hindre at dei reiste.
Ingen graver for grekerne,
intet drikkoffer ved deres lik!
Trojas hord har fortært dem alle som én,
og hustruene deres skal aldri finne igjen deres ben,
Andre - sin de kaskje avskydde
skal oppdra sønnene deres.
Ulykkelige! Borte, men ikke svøpt,
dere er ikke engang skygger.
Her blir dere fortært av markene, hjemme av glemselen.
Glemt. Verre! Tilintetgjort.

~

Her, på denne døde jord,
midt mellom knuste søyler,
skal en grav bære denne innskrift:
«Her ligger myrdet
barnet som skremte Hellas.»

Reisedagbok fra turen til Danmark 1802 av Christiane Koren

Og saa er en Original endnu tilbage. KammerR: Moder, en 80 Aar gl: Matrone, som sad der paa en Fløjels Kanapee, iført en rød og hvid Triumphantes Klædning, stærkt puddret, en stor Natkappe paa med en Perlerad omkring, og oven paa Natkappen en lille rund nysselig grøn og hvid hyrdindehat, udziret med en stoer Glitterfiær og en Sløjfe midt i Panden – saa Gulduhr, Halssmykke, Bandelokker etc etc – saa sandt jeg her sidder, ikke et Ord er lagt til.

~

Vi havde intet meldt de gode giæstfrie Indspekteur Højers om vor Kommen, fordi vi vidste de ikke troede at modtage os vel, naar det ej var stort Galla samme Aften vi kom. Men hvad hialp den Forsigtighed? Tingene gik alligevel sin Gang, og, inden 1 Time var Værelset propfuldt af stive Madamer med deres ej smidigere Ægteherrer. Jeg troer, Madamerne maa have sat i fuld Stads og ventet vor Ankomst i mange Dage – de arme Mennesker! – hvor kunde de ellers saa snart komme i al den forfærdelige Stads? saa silkeitrukne, saa kofferte, med Atlaskes Hovedtøj, Puf og Ærmer.

~

– Før jeg slutter maae jeg dog fortelle Eder, at jeg af en Fejltagelse fik hele Selskabet til at tømme et Par Flasker Viin paa Sarotjes Fødselsdag, som først er i Morgen. Man er alt blevet enige om, da at giøre det om igien.