Moby-Dick; or, The Whale 🗓️

And let me in this place movingly admonish you, ye ship-owners of Nantucket! Beware of enlisting in your vigilant fisheries any lad with lean brow and hollow eye; given to unseasonable meditativeness; and who offers to ship with the Phaedon instead of Bowditch in his head. Beware of such an one, I say; your whales must be seen before they can be killed; and this sunken-eyed young Platonist will tow you ten wakes round the world, and never make you one pint of sperm the richer.

Eg var på forhånd både innstilt på og forventa at Moby-Dick skulle vere akkurat for meg. Alt eg las og høyrte om ho fekk ho til å virke som ei bok eg ville like. Og det er no ein av mine favorittbøker 😍 Leslesles! Det er stemning, det er eventyr, det er interessante folk og triste lagnadar, nydelege setningar, og så mykje entusiasme for temaet! Tittelpersonen sjølv, kvalen Moby-Dick, kan ikkje fortelje sin historie sjølv og han dukkar ikkje ofte opp i eigen person – men han blir snakka om heile tida og kvalar generelt blir diskutert opp og ned i mente at Moby-Dick kjennest til slutt så nær og kjær. Og Ahab, med sitt sinne og hemnlyst, sjølv han blir skildra så empatisk. Eg blei heilt oppslukt i boka, til tross for at sjølve handlinga går forferdeleg treigt: kanskje heile halvparten av kapitla handlar berre om korleis eit skip fungerer eller (dåtidas) kval-fakta, men når ein tenker at skipet har reist heilt frå austkysten av USA forbi Sør-Afrika og India til Stillehavet før det endelege oppgjeret er det akkurat som eg har vore med på den lange reisa.

If, then, to meanest mariners, and renegades and castaways, I shall hereafter ascribe high qualities, though dark; weave round them tragic graces; if even the most mournful, perchance the most abased, among them all, shall at times lift himself to the exalted mounts; if I shall touch that workman's arm with some ethereal light; if I shall spread a rainbow over his disastrous set of sun; then against all mortal critics bear me out in it, thou just spirit of equality, which hast spread one royal mantle of humanity over all my kind!

🐋🐋🐋🐋🐋🐋

Fyrst må eg nemne at eg blei overraska då det gjekk opp for meg at kvalfangsten, i denne boka i alle fall, hadde utgangspunkt på Amerikas austkyst – eg såg for meg det skulle vere på vestsida. Men det er aust altså, Nantucket. Og kapittelet som heiter «Nantucket», kapittel 14, har eg notert som ein av mine favorittar, det er svært overmåte og eg liker det og nå har eg lyst til å besøke Nantucket (skjønt det er sikkert vakrare i min fantasi, med den rette stemninga og i kvalfangstens dagar). Dei fyrste kapitla på land med Ishmael og Queequeg er altså stemningsfulle: eg ser det for meg som kaldt og isete, kronisk skumring, få folk ute i gatene – og om der er folk er dei dekka i ullsjal og har slike hanskar utan fingre. Og lufta er salt og alt lukter fisk og tang og tare. Alt er i nyansar av blått og grått.

The more so, I say, because truly to enjoy bodily warmth, some small part of you must be cold, for there is no quality in this world that is not what it is merely by contrast.
...
For the height of this sort of deliciousness is to have nothing but the blanket between you and your snugness and the cold of the outer air. Then there you lie like the one warm spark in the heart of an arctic crystal.

🐋🐋🐋🐋🐋🐋

Dei ulike menneska på båten Pequod er svært ulike. Dei representerer jo heila verda! Men sjølv om Ishamel er forteljaren så veit eg ikkje om eg kjenner han så godt, og Queequeg som han blei bestekompis med han forsvinner liksom litt utover i boka og eg får ikkje heilt taket på han, men vennskapet deira er eit høgdepunkt i starten og korleis Queequeg til slutt faktisk reddar Ishmael til slutt er ein svært sjarmerande avslutning.

Både Pip og Ahab er blitt galne, og dei blir jo faktisk ein slag vener dei òg. Kanskje dei kjenner seg litt igjen i kvarande, begge har mista noko av seg sjølv i havet men til forskjell frå Ahab er ikkje Pip på nokon jakt etter hemn. Han er trist og god og fryktlaus. The sea had jeeringly kept his finite body up, but drowned the infinite of his soul. Ahab er svært sint og gal – han minner meg til tider om Kurtz i sin galskap, som om han har mista så mykje av si eiga sjel at han kan ikkje tenkje rett lenger. Alt han fokuserer på er den kvite kvalen Moby-Dick og ingenting anna er av nokon verdi. Då er det ganske komisk når ein får høyre om tida etter at han mista beinet og tryna med protesen og skada seg heftig (?). Slikt gjorde han vel heller ikkje mindre hemnlysten.

Ahab did not fall down and worship it like them; but deliriously transferring its idea to the abhorred White Whale, he pitted himself, all mutilated, against it. All that most maddens and torments; all that stirs up the lees of things; all truth with malice in it; all that cracks the sinews and cakes the brain; all the subtle demonisms of life and thought; all evil, to crazy Ahab, were visibly personified, and made practically assailable in Moby Dick. He piled upon the whale's white hump the sum of all the general rage and hate felt by his whole race from Adam down; and then, as if his chest had been a mortar, he burst his hot heart's shell upon it.

🐋🐋🐋🐋🐋🐋

Eg kan ikkje la vere å legge til alle desse lange sitata, unnskyld! Men det er så mange fine setningar, her ein med herleg s-allitterasjon: So still and subdued and yet somehow preluding was all the scene, and such an incantation of revery lurked in the air, that each silent sailor seemed resolved into his own invisible self.. Det er litt forskjellig som ein kjem borti i løpet av boka, alle dei ulike folkeslaga for eksempel. Harpunkastarane blir nærmast alltid omtalt som «savages», men sjølv om kanskje dei andre på båten ser på dei som svært ulike seg sjølv, spesielt kannibalen Queequec (er han kannibal eller berre lar han dei tru det?), så er dei skildra som likeverdige folk. Og alle arbeider godt saman, som eit Babels tårn.

Sjølve kvalfangsten er naturlegvis eit hovudtema. Dei gongene dei drep kvalar er det litt tungt å lese. Kvalane blir skildra så majestetisk og forfattaren ser ut til å verdsette dei høgt – ikkje berre for produkta dei gir oss, men som individ. Kvar kroppsdel får sitt eiget kapittel og blir skildra som noko av det mest høgverdige og fantastiske, for så i neste kapittel dukkar kvalfangarane opp igjen og froder av synet av kval.

But pity there was none. For all his old age, and his one arm, and his blind eyes, he must die the death and be murdered, in order to light the gay bridals and other merry-makings of men, and also to illuminate the solemn churches that preach unconditional inoffensiveness by all to all.

Til slutt må eg berre få med meg nokre detaljar til. Sitat rett over her, og heile boka eigenleg, minner meg om eitt av "eventyra" i Asbjørnsen og Moes samlede eventyr "En tiurrleik på Holleia". Der er Asbjørnsen på jakt og dei snakkar om skogens styrste tiur, det er den flottaste og mest respekterte fuglen og han har lurt seg unda tallaust med jegerar. Han er nærmast overnaturleg. Til slutt ender det med at dei klarer å skyte han og er temmeleg fornøgde med seg sjølve. Då eg las det blei eg heilt mållaus - det var ikkje den slutten eg forventa i det heile tatt! Det er som Asbjørnsen mangla heilt ærbødighet for naturen, det var berre ein historie full av sjølvgodhet. Eg likte det ikkje! Moby-Dick er akkurat det motsatte: det er som ein æressang til kvalen, og at han må døy for å gje oss lys er ikkje skildra som ein gledeleg sak. Sjølv om kvalfangerane blir i ekstase av å jakte så er det skriven så sorgfullt og så empatisk med den som blir jakta på. Særleg det kapittelet med jakta i Indonesia, då Ishmaels båt plutseleg befinner seg i midten av ein gjeng damekvaler og han får øye på ein liten kvalunge under seg. Og til aller sist var mitt favorittkapittel, kapittel 35 "The Masthead" - det er det kapitlet det fyrste sitatet i denne teksten her er tatt ifrå.