The Corsair đïž
But since the dagger suits thee less than brand,
Iâll try the firmness of a female hand
Fyrst: corsair tydar pirat. Greia er at i desember skal eg pĂ„ bytur og nĂ„r eg drar pĂ„ bytur liker eg Ă„ skjekke om det er ein kjekk ballett Ă„ sjĂ„ pĂ„ og denne gong blir det Le Corsaire. SĂ„ derfor har eg lest The Corsair som balletten er inspirert av. Eg har allereie sett balletten pĂ„ youtube: og diktet var best⊠AltsĂ„ eg gler meg kjempemasse likevel, dansane er flotte og musikken er god â det er berre historia som ikkje er like bra, men kva klassisk ballett har ein «god» historie⊠đ«
đ©° Balletten kort fortalt đ©°
Piraten Conrad og hans folk (inkludert ein nestkommanderande og ein slave) er akkurat komne til slavemarknaden i ein austleg by, det osmanske riket eller noko slikt. PÄ marknaden er ein mann som sel nokre jenter, og to av dei er Medora og Gulnare. Conrad og Medora ser kvarandre og forelskar seg. Men Conrad tapar budrunden til ein pasja som tar med seg begge jentene. I det pasjaen drar klarer Conrad og piratane Ä stele med seg Medora. I annan akt sÄ ber Medora Conrad om Ä frigjere dei andre slavejentene og det er han med pÄ. Dei andre piratane er ikkje med pÄ det og gjer opprÞr. Til slutt gir dei Conrad sovedrikke og tar Medora med tilbake til pasjaen. I siste akta sÄ infiltrerer Conrad pasjaens hus og stel Medora nok ein gong tilbake og dei forlét byen pÄ eit skip som gÄr ned i ein storm men som berre dei to likevel overlever. FIN.
âïž Diktet kort fortalt âïž
Piraten Conrad og hans folk har ei eigen piratĂžy der Conrad bur i lag med Medora. Conrad og piratane drar for Ă„ slost med pasja Seyd. Det gĂ„r svĂŠrt bra og dei setter fyr pĂ„ pasjaens hus, men dĂ„ minnest dei alle jentene som bur i haremet og setter i gong med Ă„ redde dei. Blant desse slavejentene er Gulnare. Pga. redningsaksjondistraksjonen gĂ„r nĂ„ angrepet svĂŠrt dĂ„rleg og alle piratane blir drepne bortsett frĂ„ Conrad. Han blir plassert i lenker i ei celle og skal drepast neste dag. Gulnare snik seg inn til han for Ă„ hjelpe han, men Ă„ drepa i lĂžynd er i mot Conrads leveregler og han vil heller dĂžy enn Ă„ gjere noko slikt. Ho mĂ„ derfor gjere jobben sjĂžlv: ho bestikkar vaktene og ho drep pasjaen. Ho og Conrad drar tilbake til piratĂžya. PĂ„ piratĂžya har Medora dĂžydd av sorg fordi Conrad ikkje kom heim. Conrad blir ĂČg lei seg, tar ein bĂ„t og forsvinn pĂ„ havet.
He had seen battle - he had brooded lone
O'er promised pangs to sentenced guilt foreshown;
He had been tempted, chasten'd, and the chain
Yet on his arms might ever there remain:
But ne'er from strife, captivity, remorse -
From all his feelings in their inmost force -
So thrill'd, so shudder'd every creeping vein
As now they froze before that purple stain.
That spot of blood, that light but guilty streak,
Had banish'd all the beauty from her cheek!
Blood he had view'd, could view unmoved - but then
It flow'd in combat, or was shed by men!
Diktet er svÊrt spennande faktisk, dei fyrste delane leste eg ganske seint og fleire gonger om igjen for Ä vere sikker pÄ at eg forstod riktig, men nÄr eg nÊrma meg slutten sÄ mÄtte eg berre suse gjennom linene fordi det blei for spennande.
Diktet er skriven pĂ„ rim slik at to og to liner rimar pĂ„ kvarandre â i utgangspunktet ein ganske ufri struktur i kontrast til handlinga om frie piratar utanfor lovens arm si lange rekkevidde. Og det er andre dĂžme pĂ„ mangel pĂ„ fridom ĂČg. HjĂ„ pasjaen fĂžler Conrad seg nĂžydd til Ă„ avbryte heile angrepet for Ă„ redde damene i haremet og dĂ„ han sit i cella men fĂ„r sjansen til Ă„ rĂžmme sĂ„ nektar han pĂ„ kujons vis Ă„ drepe pasjaen utan Ă„ slost fyrst. Ikkje sĂ„ fri likevel.
Men diktet gjer litt opprĂžr av og til med rim som ikkje rimar heilt, eller som blir forbigĂ„tt av sterkare rim inni linene eller at rima ikkje heilt blir lest som rim fordi linene avsluttar mitt i ein setning (enjmbement). Dette er absolutt ikkje greier som eg kan frĂ„ fĂžr og sĂ„g med ein gong men eg leste det i denne artikkelen. Vidare snakkar ĂČg forfattaren om meir i diktet som stĂ„r i kontrast med fridom. Piratsamfunnet blir skildra som ein samfunn der dei mange fĂ„ mĂ„ streve for den eine pĂ„ topp â akkurat som i meir lovlege samfunn altsĂ„. Og at Conrad forlat si hjelpelause kone i eit tĂ„rn, berre for sjĂžlv Ă„ bli ein hjelpelaus mann i eit tĂ„rn og mĂ„ til slutt lyde Gulnare sine ordre. Og ikkje er minst er Conrad sjĂžlv fange av sine strenge reglar for seg sjĂžlv: fyrst nektar han Ă„ drikke alkohol og ete god mat, og seinare sĂ„ mĂ„ han redde damer i naud og vil ikkje drepe med kniv.
Det er interessant synst eg, og ironisk, korleis diktets villevest(middelhav)-handling blir fortalt innanfor slike strenge rammer og at hovudpersonen sjÞlv til sist viser at han ikkje er sÄ fri som han gjerne skal ha det til, eller i alle fall som forteljaren skal ha det til. Det gjer diktet tragisk og vakkert.
Conrad, Medora og Gulnare
The better warriors who beheld him near,
Insulted not the foe who taught them fear;
And the grim guards that to his durance led,
In silence eyed him with a secret dread.
Conrad er visst ein byronsk helt. Eg er ikkje sĂ„ veldig kjent med slike heltar, men snl.no seier at det er ein «mĂžrk, farleg, men tiltrekkande og lidenskapeleg mann». Basert pĂ„ Byron sjĂžlv. Eg synst den korte definisjonen pĂ„ byronsk helt er meir pompĂžs enn inntrykket eg fĂ„r av helten i diktet. Conrad er definitivt mĂžrk og farleg, skildra meir som middels-attraktiv og eg fĂ„r ikkje stort inntrykk av at han er sĂŠrleg lidenskapeleg. Han kan ikkje vente med Ă„ forlate Medora for Ă„ dra ut pĂ„ havet med Gutta. Dei andre piratane synst Conrad er ganske mystisk fordi han seier ingenting og han oppfĂžrer seg annleis enn dei andre, han er avhaldsmann. Men pĂ„ veg til hamna etter Ă„ ha sagt farvel til Medora er han sĂ„ gira at han held pĂ„ Ă„ glĂžyme seg ut og mĂ„ ta seg i det â roe seg ned â vere Cool. Det er ein sjarmerande scene og minner meg litt om dei fĂ„ gongene i Greven av MonteCristo der greven blir tatt litt pĂ„ senga og ĂČg glĂžymer Ă„ vere Cool. Dei blir begge meir menneskelege og mindre irriterande (men altsĂ„ eg synst ikkje Conrad er irriterande, ein stor del av diktet er han svak og audmjuka og ikkje farleg og mystisk).
Fire in his glance, and wildness in his breast
He feels of all his former self possest;
He bounds - he flies - until his footsteps reach
The verge where ends the cliff, begins the beach,
There checks his speed; but pauses less to breathe
The breezy freshness of the deep beneath,
Than there his wonted statelier step renew;
Nor rush, disturbed by haste, to vulgar view:
For well had Conrad learned to curb the crowd,
By arts that veil, and oft preserve the proud;
Medora, kjĂŠrasten til Conrad, er mest til stades som lengtande i tĂ„rnet. Ho lengtar sĂ„ fĂŠlt at ho er daud dĂ„ Conrad kjem tilbake nokre dagar for seint. Conrad seier til ho fĂžr han gĂ„r at hans hat for menneskeheita og hans kjĂŠrleik til ho er bunden sĂ„ fast saman at om han ein gong sluttar Ă„ hate sĂ„ vil ĂČg hans kjĂŠrleik ta slutt. Saman med verselinene som nemner hans brud og mordaren Gulnare, sĂ„ er det som om Conrad (eller Gulnare) sjĂžlv har drepe Medora. Er det ein positiv eller negativ ting? Har Conrad opna auga for at folk kan vere gode, eller er all uskuld no Ăžydelagt ved at ei dame er blitt mordar? Conrad held ikkje ut og forsvinn pĂ„ havet, eg synst det tydar pĂ„ ei slags livskrise.
He thought on her afar, his lonely bride:
He turned and saw - Gulnare, the Homicide!
Gulnare er langt meir interessant en Medora og tar over for Conrad og blir nĂŠrmast hovudpersonen i den siste delen. DĂ„ Conrad ikkje er villig til Ă„ redde seg sjĂžlv tar Gulnare ansvar: ho tar kniven og drep den sovande pasja Seyd. Ho kjem ut av soverommet med ein blodflekk i panna og det er visst det mest sjokkerande Conrad nokon sinne har sett. Den artikkelen over nemner at Conrad rimer heile tida namnet Gulnare med âfaireâ, mens diktet elles insisterer pĂ„ Ă„ rime Gulnare med âdareâ. Ho er modig, men Conrad nektar Ă„ vedgĂ„ det. Gulnare bryter med hans stereotypiske syn pĂ„ kvinner og det kortsluttar visst hjernen til Conrad? I siste del blir Conrad svĂŠrt underdanig og det er Gulnare som er sjef, ikkje berre for Conrad men ĂČg vaktene til den daude pasjaen. Siste gong ho blir nemnt i diktet blir ho skildra igjen som «trembling» slik som i starten, men no er ikkje Conrad heller fastare. Han blir faktisk skildra som «trembling» sjĂžlv til slutt.
I fangehola dĂ„ Gulnare seier ho skal hjelpe Conrad blir Conrad overraska, han gjekk utifrĂ„ at Gulnare elska pasja Seyd. Conrad er litt dum tenkjer eg, og han lever ikkje opp til den sjarmerande definisjonen av Byronsk helt â men det er altsĂ„ positivt, eg liker at han er korttenkt og litt sjĂžlvsentrert, i alle fall nĂ„r teksten gjer narr av han for det. Gulnare sitt svar er fint og sĂ„rt.
I am a slave, a favoured slave at best,
To share his splendour, and seem the very blest!
[âŠ]
He takes the hand I give not - nor withhold -
Its pulse nor checked - nor quickened - calmly cold:
And when resigned, it drops a lifeless weight
From one I never loved enough to hate.
No warmth these lips return by his imprest,
And chilled Remembrance shudders oâer the rest
Medora og Gulnare minna meg om Rowena og Rebecca frĂ„ Ivanhoe: dei er begge fine folk som eg ikkje har noko i mot men kjĂŠrasten Medora/Rowena blir eg aldri sĂŠrleg kjent med fordi ho er berre der for Ă„ sakne kjĂŠrasten, mens den hĂ„plaust forelska Gulnare/Rebecca gjer eit stort inntrykk pĂ„ meg. Eg likte endinga i The Corsair betre enn i Ivanhoe, det gir meining for meg at Conrad flyktar frĂ„ Gulnare som kanskje skremmer han litt â ho bryter med hans strenge ideal, og han drar til den framleis uskuldige (men daude) Medora.
Resten
Ein siste ting eg vil nemne er at eg likte godt bruk av eskalerande verb, eller verb pĂ„ verb for Ă„ skildre handling. Det er effektivt: ein les det fort slik at det kjennest som om det skjer fort, det er dynamisk. DĂžme pĂ„ slikt er «Far on the Horizonâs verge appears a speck || A spot - a mast - a sail - an armed deck!» og min favoritt rett fĂžr Conrad mĂ„ dra frĂ„ Medora:
«List!â'tis the bugle!»âJuan shrilly blewâ
«One kissâone moreâanotherâOh! Adieu!»
She roseâshe sprungâshe clung to his embrace,
Till his heart heaved beneath her hidden face