Middlemarch 🗓️

The presence of a noble nature, generous in its wishes, ardent in its charity, changes the lights for us: we begin to see things again in their larger, quieter masses, and to believe that we too can be seen and judged in the wholeness of our character.

Eg har brukt omtrent eitt år på å få lest denne boka: eg byrja med gratisversjon på lesebrett men merka fort eg heller ville lese papirbok, også med litt utsettingar og andre bøker og skulearbeid innimellom blei eg til slutt ferdig! Middlemarch er blitt blant mine favorittbøker, alle menneska er så kjekke å lese om, og sjølv fleire oppfører seg ille er dei skildra slik at det likevel er lett å forstå og like dei. Boka har ein forteljarstemme som ikkje skjeldan blandar seg inn for å kjefte på lesaren om at ein ikkje må dømme heilt vanlege negative personleghetstrekk for hardt, eller for kommentere på folkas tankar og oppførsel når dei kanskje lyg for seg sjølv. Det høyrest irriterande ut, men forfattaren klarer faktisk å unngå at det plagar meg – kanskje det er fordi eg som regel er einig.

Det er altså ikkje mykje handling men mykje daglegdagse hendingar, vitjingar og samtalar. Det er rart at slikt ‘ingenting’ kan vere så oppslukande, kanskje det er fordi det kjennest så ekte, og det er så mange folk at det skal litt til for å ikkje kjenne dei og situasjonane igjen. Men er det nok å berre kjenne dei igjen for at det skal bli spennande? Det er kanskje den snodige blandinga av spydigheter og medkjensle frå forfattar og forteljarstemme som gjer at ein kan le av alt fjaset og folket og samstundes få vondt av dei. Men boka er faktisk svært morosam, eg lover.

«You are a poem—and that is to be the best part of a poet—what makes up the poet’s consciousness in his best moods,» said Will, showing such originality as we all share with the morning and the spring-time and other endless renewals.

Sjølve skrivemåten er svært vakker, med lange setningar og mykje bruk av metaforar: but prejudices, like odorous bodies, have a double existence both solid and subtle—solid as the pyramids, subtle as the twentieth echo of an echo, or as the memory of hyacinths which once scented the darkness. Det var eigentleg ofte eg stussa og måtte lese setningane fleire gonger, eg fatta berre ikkje kva setningane betydde. Av og til tok eg til og med ChatGPT til hjelp 🫠 men det er mykje kjekkare å faktisk forstå setningane ein les og ikkje berre godta at dei finst og lese vidare. Det er ein god del kontekst som går meg ganske så hus forbi: alt med politikken og denne Reformen dei snakkar om og Katolikkspørsmålet, det berre godtok eg for det meste. I starten prøvde eg å få litt meir kontroll for å finne ut kva eg skulle forstå ut av meiningane til dei ulike folka, men eg gav fort opp. Eg skal vere fornøgd om eg huskar kven som er kven av tories og whigs og la det vere med det. Men altså med skrivemåten så er det berre om å gjere å forstå kva ord som heng saman grammatisk, også forstå enkelte gamle ord som ikkje blir så mykje brukt t.d. Providence brukar ho mykje – eg brukte litt tid på å bli vant til det slik at det gav meining i setningane. Altså det eg vil fram til er at det kan ta litt tid å faktisk forstå setningane, men det er verdt det, fordi når dei faktisk klikker i hovudet så klikker dei så heftig og alt gir meining.

Om James Chettam seier forteljaren at «Kind Providence furnishes the limpest personality with a little gum or starch in the form of tradition» og her forstår eg Providence som Gud eigentleg, altså det at sjølv den mest tåpelege har til ein viss grad personlighet i form av tankar og meiningar som går i arv i samfunnet, og dette fenomenet er gudegitt (sjølv om ho akkurat i dette sitatet ser ut til å meine Providence på ein ganske spydig måte, *himlehimle*).

Folk

Eg likte faktisk å lese om alle karakterane i boka, det var ingen kapittel eg sleit med på grunn av hovudpersonen. Men om eg må rangere dei er det Mary Garth for meg som var kjedelegast, ho var svært flink og flott og fantastisk og slikt, men bidrar til lite drama (ho minner meg om ein del hovudkarakterar i meir moderne bøker, tv og film). Eg liker at ho er ein tro kjærast for Fred til tross for at ho er skuffa av hans livsstil og mangel på initiativ, kanskje det høyrest ut som eit negativt trekk men sida ho ikkje er redd for å kjefte på Fred og held han for det meste på pinebenken så er det vanskeleg å sjå på lojaliteten som noko ille, ho synst sikkert berre han er skikkeleg fin og Middlemarch er jo ein liten landsby. Mr Farebrother er vel eit tryggare husbondemne, men han er rundt 40!

Mr. Causabon har færre fine karaktertrekk, men eg liker han likevel, i alle fall å lese om han. Han er så gammal og ser ut til å vere så smart, men så er han eigentleg ganske stusseleg. Og altså, desse bygdefolka har gjennomskoda denne stusselegheita, det er vel mest for seg sjølv han speler skodespel. Dorothea er for ung til å sjå det alle ser og bli lurt med, og ender opp svært aleine i eit stort hus. Kapittelet som var via til han (kap. 29) likte eg, før me får komme inn i hovudet hans er han litt høg, mørk, gammal og skummel, men etterpå så er han heller gammal og patetisk og det eg får vondt av han. Han er så ivrig på at Will skal få seg eit virke samstundes som han veit innerst inne at alt det han har jobba for i livet er eigentleg ingenting, berre fånyttes. Han virker på mange måtar redd.

Dorothea som skulle redde verda ender opp i mørket for seg sjølv, eg kan ikkje unngå å like ho. Hennar idealmann, ein slags farsfigur å sjå opp til og lære av og følgje etter som ein hund, minner meg om Jenny, ho òg hadde slike idear. Begge drøymer stort, om ekte, frie og gode liv, samstundes som dei ser ganske smått på seg sjølv, som om dei ikkje kan noko og må ha ein evig rettleiar. Mens Jenny forsvinn heilt i det, finn aldri sin plass og tar livet sitt, ender Dorothea opp som ei kone og mor. Ein får ikkje høyre ordentleg frå Dorothea om ho er tilfreds i livet anna enn at det ser slik ut, og kanskje Dorothea klarte å justere forventningane sine til livet. Eg synst det er ein litt bitter slutt for Dorothea, ho virka så initiativrik men stadig hindra av alle menna i livet sitt. Eg veit ikkje nok om tidsperioden og samfunnet for å vite om Dorothea burde klart å oppfylle draumane sine på eigenhand i staden for å vere avhengig av desse mennene, men eg trur det er samfunnet og ikkje ho det stod på.

Det er nok kapitla om Dorothea eg likte aller best. Sjølv om det er lett å sjå på hennar filantropi som svært ‘rik dame utan virkelighetssans’ så trur eg seriøst at ho er seriøs og genuint villig til å bruke pengane sine på dei fattige i nærområdet. Ho fekk aldri det til og det må vel vere fordi ho ikkje har full kontroll over pengane sine eller noko slikt? Eg kan ikkje systemet, eg berre nektar å tru at Dorothea ikkje ville ha gjort som ho seier om ho faktisk kunne. Elles er forteljinga som Dorothea vakker på sin måte, om ei annleis jente som draumar stort men dei same draumane fangar ho i eit slags fengsel, Mr Causabon, der alt er så ukomfortabelt og trykkande. Ved hans død blir det heller ikkje betre, ho er innhylla i sine sørgeklær og er heilt aleine i det store huset, og berre mot slutten opnar det seg eit glime av håp og eit liv.

She longed for work which would be directly beneficent like the sunshine and the rain, and now it appeared that she was to live more and more in a virtual tomb, where there was the apparatus of a ghastly labor producing what would never see the light. Today she had stood at the door of the tomb and seen Will Ladislaw receding into the distant world of warm activity and fellowship—turning his face towards her as he went.

Til slutt er det denne Dr. Lydgate… han vinn premien for å få meg til å himle med auga flest gonger, og då mest i samanheng med damer. Han er kanskje ein nytenkjande lege, men likevel ganske sjåvinistisk og irriterande imponert over Dorotheas evne til å tenkje sjølvstendig. Og akkurat som Dorothea klarer ikkje han heller å oppfylle sine idealistiske idear, han ender praktisk talt opp som plastisk kirurg i Hollywood (urinsyregiktlege i London meir eller mindre, kanskje litt meir livsviktig enn plastisk kirurgi men same rike klientell). Dette var litt vel kritisk kanskje om doktoren fordi eg kan jo ikkje anna enn å like han heller! Han berre frustrerer meg så, at han finn seg i Rosamund! Eg må minne meg på at ho berre 20 år eller no og er faktisk virkelighetsfjern (i allefall samanlikna med Dorothea) og det er ikkje hennar feil ho er bortskjemt av foreldra. Når det er sagt er ho til tider særleg slem og sjølvopptatt og det er ikkje noko som kan unnskyldast, me blir fortalt at ho sjølv meiner oppriktig at ho er den einaste gode og sanne i verda… Tilbake så smått til Dr Lydgate så trur eg han er meir fortapt i verda enn Dorothea. Dorothea veit at ho som dame står langt nede på rangstigen og må kjempe seg til ein plass i verda, mens Lydgate veit tydeleg at han er Mann og er betre enn alle søte damemennesker og det er hans rett å bli sett opp til. Han har liksom ingenting å kjempe for og litt som Causabon sliter han med å ikkje strekke til slik han hadde berre gått ut ifrå han naturleg gjorde som mann.

To Lydgate it seemed that he had been spending month after month in sacrificing more than half of his best intent and best power to his tenderness for Rosamond; bearing her little claims and interruptions without impatience, and, above all, bearing without betrayal of bitterness to look through less and less of interfering illusion at the blank unreflecting surface her mind presented to his ardor for the more impersonal ends of his profession and his scientific study, an ardor which he had fancied that the ideal wife must somehow worship as sublime, though not in the least knowing why. But his endurance was mingled with a self-discontent which, if we know how to be candid, we shall confess to make more than half our bitterness under grievances, wife or husband included. It always remains true that if we had been greater, circumstance would have been less strong against us. Lydgate was aware that his concessions to Rosamond were often little more than the lapse of slackening resolution, the creeping paralysis apt to seize an enthusiasm which is out of adjustment to a constant portion of our lives. And on Lydgate’s enthusiasm there was constantly pressing not a simple weight of sorrow, but the biting presence of a petty degrading care, such as casts the blight of irony over all higher effort.

Resten

Sjølv om det er litt skuffande med slutten på historia for desse folka så er det ikkje meir skuffande enn passande, det er ei historie om vanlege folk og skjebnar og dei aller fleste av oss får ikkje oppfylt dei store draumane ein hadde og jobba for. Eg antar Dorothea og Lydgate har tilpassa draumane sine og funne seg i at livet er slik det er og finn lykke andre stader enn der dei hadde forventa i starten av boka, men slik som det står skriven er det altså litt antiklimaks.

Når det er sagt så er det svært tydeleg for meg at alle karakterene i boka, Mary kanskje einaste utanom, er folk med pengar. Det er eit ganske einsidig bilete av Middlemarch ein får, fordi ein høyrer jo stadig om fattige som bur der med andre verkelegheiter enn hovudpersonane. Avslutningsvis seier boka at det er mange folk i ubesøkte graver som har gjort livet godt for andre, og det er eg heilt einig i, men eg er ikkje sikker på om gravene til Dorothea og Lydgate og dei andre er dei mest ubesøkte gravene blant folka i Middlemarch. Dei er jo ganske innflytelsesrike på grunn av pengar og arbeid.

Andre ting eg likte godt var alle sladresamtalane, og særleg Mrs. Cadwallader og Mr. Farebrother, samtalane med dei var alltid så kjekke å lese. Mrs. Cadwallader er så morosam og Mr. Farebrother som alltid er så skjønn. Men, til tross for alt sladderen som var så underhaldande mesteparten av boka er det jo kjipt mot slutten då alle snakkar stygt om alle som ikkje har gjort noko gale. Det er som om med alle saman får kjeft frå forfattaren for å ha vore med på baksnakking ved å nå oppleve at dei karakterane me føler mest for skal bli offera.

For in the multitude of middle-aged men who go about their vocations in a daily course determined for them much in the same way as the tie of their cravats, there is always a good number who once meant to shape their own deeds and alter the world a little. The story of their coming to be shapen after the average and fit to be packed by the gross, is hardly ever told even in their consciousness; for perhaps their ardour in gernerous unpaid toil cooled as imperceptibly as the ardour of other youthful loves, till one day their earlier self walked like a ghost in its old home and made the new furniture ghastly.