Walden; or, Life in the Woods 🗓️

Henry David Thoreau flytta ut i skogen i to år, filosoferte, fiska og sådde bønner, kikka på dyr og fuglar, og av og til (oftare enn han ynskja) fekk han besøk. Skogen var eigd av ein kompis og det var ikkje langt unna byen, han snakkar stadig om toget som er rett i nærleiken og alle fiskarar og andre naboar, i tillegg drog han visst heim til familien sin for å overnatte nokre gonger eller til vener på besøk. Det er altså ikkje ein slags overleve heilt aleine i gokk det han snakkar om, men han snakkar mykje om å leve litt annleis, ikkje nødvendigvis gjere som alle andre berre fordi samfunnets normer er slik og slik. At me er bundne av snorer me har knytta sjølv.

When we consider what, to use the words of the catechism, is the chief end of man, and what are the true necessaries and means of life, it appears as if men had deliberately chosen the common mode of living because they preferred it to any other. Yet they honestly think there is no choice left. But alert and healthy natures remember that the sun rose clear.

Fyrste delen, Economy, er litt annleis enn resten, den er meir som ein liten preiken med litt rekneskap iblanda. Eg noterte fleire sitat derifrå samstundes som eg glatt hoppa over kor mykje dollar og cent han hadde brukt på frø og spiker. Resten av boka er meir episodete, folk og dyr han møter i skogen og snakkar med eller tankar han har om sjøen og trea. Og mot slutten blir det meir moral og filosofi igjen, og han minner oss på at me må leve sjølv og ikkje berre følgje med straumen.

Måten møter med folk blir skildra på minner meg ofte om George Eliot og Middlemarch, det er ein del spydighetar involvert, men George Eliot er litt snillare med folk synst eg, og dei har jo òg litt ulike perspektiv på ting. Eliot med fokus på samfunnet og relasjonar mellom folk, mens Thoreau fokuserer heller på mennesket aleine eller saman med naturen berre. Men det er som dei begge ristar på hovudet og ler når dei snakkar om tullete folk med sine idear og nykker. Fleire av dei sitata eg har skrive inn på sitatsida til boka handlar om Thoreau og slitne gjester.

Sjølv om eg ikkje har dei same privilegia som Thoreau, ingen av mine vener har ein skog eg kan bu i og eg veit ikkje korleis ein byggar eit hus, så er det inspirerande det han skriv, akkurat som med gå-boka får eg lyst til å gå ut og bli eitt med naturen. Ikkje at naturen bryr seg meir om meg enn ei fluge eller eit grasstrå, men det er heller ikkje eit problem for meg, det er akkurat slik det skal vere. Me er ein del av naturen, sidestilt med alt anna, men me kan lære av naturen, og gjennom naturen blir me fri.

This broad field which I have looked at so long looks not to me as the principal cultivator, but away from me to influences more genial to it, which water and make it green.

Dette sitatet minna meg om Braiding Sweetgrass-boka, skjønt budskapet er litt annleis. Ho skreiv at gjennom å arbeide med jorda så får ein et forhold til jorda, noko som ‘eg er glad i jorda, er jorda glad i meg’ – opplegg(som eg liker veldig godt), men her er det ganske ubarmhjertig: uansett kor mykje eg arbeidar i jorda er mitt arbeid ingenting mot sola og regnet, eg er berre ein bekjent av jorda. Til tross for at det er slemmare mot mennesket så har eg ikkje noko imot det, mennesket har ikkje vondt av å bli tilsidesatt, og eg liker mystisk nok denne tankegangen òg. Mennesket har blitt så vond mot naturen, særleg dei siste hundre åra, og folk burde vite at naturen er ikkje deiras å herske over! Om naturen ein dag kjempar tilbake så bør ingen bli overraska.

The true husbandman will cease from anxiety, as the squirrels manifest no concern whether the woods will bear chestnuts this year or not, and finish his labor with every day, relinquishing all claim to the produce of his fields, and sacrificing in his mind not only his first but his last fruits also.

Dette er eit anna lite sitat eg liker, det er slike tankar eg kan tenkje utan å tørre ytra dei fordi folk tar så fort til motmæle og får meg til å føle meg dum. At idealisme som avskyr alt med pengar og forbruk er idiotisk, og at slike tankar ofte ser ut til å vere triggande for enkelte. Folk meiner som regel fysiske gode prinsipielt er betre enn ikkje-fysiske, men ei oppvakning til ein sanning er òg ei gode som ikkje burde vere kontroversiell. Å leve hensiktsmessig i tråd med naturen burde ikkje vere ein oppfordring til krangel.

Men så blei eg litt satt ut når han plutseleg mot slutten kom med denne kommentaren: «While England endeavors to cure the potato-rot, will not any endeavor to cure the brain-rot, which prevails so much more widely and fatally?» Eg visste ikkje at brainrot var eit slikt gammalt begrep, og han bruker det så morosamt! Og det er jo litt fint på ein slik «antikkens grekere klagar på ungdommen» - måte, at folk generelt har ikkje vore flinke til å bruke hjernen sin, men heller gjer og tenkjer som dei andre. Fylgjer mønsteret slik dei er blitt lærte opp til.

We will not be shipwrecked on a vain reality. Shall we with pains erect a heaven of blue glass over ourselves, though when it is done we shall be sure to gaze still at the true ethereal heaven far above, as if the former were not?

Slutten på boka var ganske positiv, meir positiv enn eg såg for meg at han skulle bli. Thoreau ser ut til å ha tiltro til folket, uansett kor mykje han ruller på auga på grunn av dei, at innerst inne veit alle folk at sanninga er ikkje tradisjon og gamle vaner slik dei er lære opp til, og Thoreau trur og håpar at dei kan klare å vakne opp ein dag og faktisk vite om den vågen og bestemme seg for å dra dit og så gjere det.

However mean your life is, meet it and live it; do not shun it and call it hard names. It is not so bad as you are.