Njaala (Brennu-Njáls saga, eller Njála) 🗓️

Forfattar: ein islending

Omsettar: Olav Aasmundstad

Land og språk: Island og norrønt

År: 1280

Soga om Njål er svært lang, ho er den lengste. Naturlegvis er det ein haug med folk med. Eg måtte slå opp kor mange folk som budde på Island rundt år 1000, og wikipedia seier om lag 100.000 folk ved år 1100. Om desse er fordelt jamt rundt på øya (som dei sikkert ikkje er) så er me vel innom heile nabolaget på sør-vest Island. Det er i sør-vest handlinga er lagt for det meste, og eit kart anbefalast til dei grader - det gjer alt lettare! Eg fann kart i denne boka som eg snip&sketcha. Det er alltid så mange tankar ein må ha i hovudet samstundes når ein les dei islandske sagaene, og med ‘tankar’ meiner eg ‘slektstre’, så eg måtte skrive alt ned eg. Det er kanskje litt mas å måtte ta notat, men det hjelper SÅ mykje når folk dukkar opp igjen seinare, eller det dukkar opp slektningar av folk som var med tidlegare i boka.

La meg berre fyrst skrive litt om den omsettinga er las. Ho er skriven av Olav Aasmundstad frå Gudbrandsdalen og er skriven på landsmål. Det var svært krevjande for meg å lese ho. Men! Så las eg høgt – og akkurat som det var trolldom på ferde gjekk alt mykje lettare! (Det var framleis ein del ord eg måtte slå opp … og einaste svar google gav meg var denne boka… Tenk ju, gugel 💀) Altså, mens eg las høgt kjente eg at mi eigen lese-dialekt blei berre breiare og breiare og det var svært underhaldande. All dialogen gjekk frå å vere tunglest til å bli den mest naturlege dialogen nokon sinne. Einaste som mangla var eit «farr/mårr» på sluten av kvar setning (men slikt kan ein jo føye til sjølv når ein les høgt). Eg har ei nyare utgåve av same soge som fysisk bok ståande i bokhylla, men omsetjaren er ein annan dessverre. Eg har ikkje lest ho enda, så eg kan vel ikkje vere for negativ.

Favoritt-biten min var når Gunnar blei angripen heime hjå seg og ein av angriparane klatrar opp husveggen til vindauget. Gunnar stikker atgeiren sin ut og stikker til angriparen så han detter ned. Angriparen tumlar seg bort til dei andre angriparane som spør «er Gunnar heime?» Og får til svar at «atgeiren er nå heima i alle fall». Også vil eg nemne den beste fornærmelsen i boka (som er langt meir tam i den nye omsetjinga). Ein fyr får refs for å ikkje oppretthalde dei sosiale normane: «Og so skulde du stagga ut or tonnom dine rass-tarmen av merri du aat, fyrr du reid til tings».

Den kjedelegaste biten var den største rettssaka – eg forstod ingenting. Eg lurte på om eg skulle sette meg inn i dette, kva er det som eigentleg skjer, men eg forstår vanlegvis ingenting av rettsakar i tv-seriar og slikt uansett så kvifor skal eg tvinge meg til å lære rettssakssystemet på Island anno 1000. Uansett trur eg folka i soga var like oppgitte som meg med alt dette fram-og-tilbake-styret. Sjølv om eg ikkje forstod strategiane til folk kunne eg ane all sukking og akking 🙄.

Til slutt må eg nemne at Kåre tar ein Asbjørn Selsbane (Eller tok Asbjørn ein Kåre?) og halshuggar ein type rett framfor både ein konge og ein jarl. Og det sette eg pris på.

Egils saga (Egla) 🗓️

Forfattar: ein islending

Omsettar: Hallvard Lie

Land og språk: Island og norrønt

År: 1200-talet

Helst skulle eg kveda eit kvad i Egils stil, altså med enderim, men eg vil jo òg hatt bokstavrim med, men det blei litt for komplisert for meg. I tillegg for å være ærleg så synst eg det er litt skremmande å skrive kvad til ei soge full av fine kvad. Det er kvada som er høgdepunkta i soga, særleg Sonetapet. Både sjølve kvadet er rørande og alt som leder opp til at Egil lagar det. Sørgande Egil i senga som nektar å stå opp, og ei trøystande dotter som klappar han på kinnet og lovar å døy der i lag med han. Men Egil bør heidre sonen med eit kvad fyrst seier ho. Er det diktinga som gir Egil inspirasjonen til å leve likevel? Få satt ord på kjenslene sine. Akkurat slik som familien i boka Kveldens ubehag ikkje setter ord på noko og slik går dei mest i oppløysing.

Eg likte at dei norske kongane Harald Hårfagre og særleg Eirik Blodøks var såpass med i historia. Dette er jo saker me ikkje fekk høyre om i kongesogene! Tenk alt dette utspelte seg samstundes med alt brødredrama og kva som helst. Dei har vel alle hatt meir på gong enn det Snorre fortalte (Olav Kyrres liv er jo på så vidt ei side…). Eg likte at det dukka opp så mange berserkar og at folk trudde Kveldulv var ein varulv sida han blei så gretten på kvelden og pleidde legge seg tidleg (ingen hadde trudd eg var varulv!🐺). Også likte eg at Egil brukte enderim: plutseleg er det litt tydeleg utvikling i kvadtradisjonen. I følgje wikipedia så var enderim vanleg i engelsk poesi på den tida, og er det ikkje fyrst i England Egil kjem med enderim? Han har blitt inspirert!

Eg lærte forresten at i gamle dagar så levde det rein i Skottland! «Helt dit reinen reker, rekker Adalsteins rike» kvedar Egil, og kong Adalsteins rike rekker altså nord til Skottland.