En dag i Ivan Denisovitsj' liv đïž
Forfattar: Aleksandr Solzjenitsyn
Omsettar: Natalia Fredriksen
Land og sprÄk: Russland og russisk
Ă r: 1959, utgitt 1962
Det er lett Ă„ leve seg inn i denne historia om ein heilt vanleg dag i ein arbeidsleir. SĂ„nn i seg sjĂžlv verkar det ikkje sĂ„ ille â kor ekkelt er vel ikkje det! Det er ingen tortur eller drap eller slike ille ting, dei stĂ„r opp og et frukost, drar pĂ„ arbeid, et middag og arbeidar meir etterpĂ„ og sĂ„ drar dei heim og eter kvelds og legger seg. Detaljane er skumle.
Det er svĂŠrt kaldt â dei fryser konstant og temperatur er eit evig tema. Det er nesten som eg las med frost i kroppen sjĂžlv. Dei frys nĂ„r dei sĂžv og dei frys nĂ„r dei stĂ„r opp og dei frys nĂ„r dei varmar seg rundt den litle omnen. Og skoa er alltid vĂ„te av Ă„ gĂ„ i slaps đ„¶. Og om det ikkje er kulda dei tenkjer pĂ„ sĂ„ er det mat, fordi det fĂ„r dei svĂŠrt lite av. (Eg blei faktisk inspirert til Ă„ ha havregrynsgraut til middag sjĂžlv, men eg antar min porsjon var ein god del tjukkare og stĂžrre ein deira.) Ved alle mĂ„ltid er det ein kamp om Ă„ fĂ„ ekstra mat, kven er freidigast?
Sjukhov mĂ„tte tenke pĂ„ all den havren han hadde gitt hestene opp gjennom Ă„rene â aldri hadde han trodd at han engang skulle lengte seg sjuk etter en hĂ„ndfull havre.
Det er ikkje ei lang bok men det er mange folk som dukkar opp, og dei er alle lette Ä hugse. Dei er lette Ä sjÄ for seg og sÄ tydelege. Og alle har enda opp i arbeidsleir av heilt tÄpelege grunnar. Dei har blitt skilt frÄ samfunnet og laga sitt eiget samfunn inni leiren. Og dei berre er der og gjer ikkje noko som eg vil kalla nyttig arbeid? Dei ser ut til Ä berre utvide sin eigen leir. Bygg eit hus! Finn materiala og verktÞy sjÞlv! Berre ver opptatt med noko! Og fangane kjem i stemning dei - dagane gÄr jo litt lettare om ein har noko formÄl, det kjenner eg meg svÊrt godt igjen i. Hovudpersonen sjÞlv har nesten ikkje lyst Ä gi seg nÄr arbeidsdagen omsider er omme, han er jo sÄ godt i gang!
Dagene i leir triller av gÄrde, du fÄr ikke tid til Ä snu deg. Men sjÞlve fangetida leer slett ikke pÄ seg, blir ikke noe kortere.
Eg likte svĂŠrt godt denne mĂ„ten Ă„ fortelje ein historie pĂ„, og det funkar sĂ„ bra. Det trengs berre Ă„ fortelja om ein dag â for alle dagane er like uansett. Og eg vart overraska over kor lett boka var Ă„ lese, det var kanskje mangelen pĂ„ kapittel? Alt er pĂ„ ein mĂ„te ein kontinuerleg historie og den eine aktiviteten blĂžr naturleg inn i neste sĂ„ det er liksom ikkje noko naturleg sted Ă„ kjede seg pĂ„. Eg legg ved ein del sitat i teksten min, eg synst dei er meir beskrivande enn mine ord er.
Denne kveldstellinga nĂ„r du kommer inn igjennom leirporten, er det verste pĂ„ hele dagen for en fange â du er bĂ„de forblĂ„st, frossen og sulten. Og en Ăžse glovarm, tynn kĂ„lsuppe er det samme for deg som regn i tĂžrketida â du suger den inn til siste drĂ„pe. Denne Ăžsa er mer enn friheten for en fange akkurat da, mer enn hele livet fĂžr og hele livet siden.
Til biblioteket