The Wild Garden 🗓️

Eg har ingen hage å planlegge og i alle fall ingen utkanthage som ikkje er finhagen og der landskapet er litt uhamseleg og eg ikkje veit heilt kva eg skal gjer med området. Men om ein har eit slikt sted kan ein Wild Garden anbefalast. Det er ein hage der ein plantar blomar, buskar og trær som dukkar opp år etter år heilt av seg sjølv, som ikkje treng noko særleg stell og som naturleg kan spreie seg sjølv ut i landskapet. Han ser for seg at ein skal etterlikne naturen, men mens naturen må forholde seg til eit lite utval planter kan ein person med hage velje mellom plantar frå heile verda! Ein god del av dei eksotiske plantene han liker og foreslår er svært tilpassingsdyktige og svartlista i Noreg i dag, og sikkert i England òg.

I ein Wild Garden kan ein ikkje berre ha slike planter som hadde tatt overhand og overskygga andre blomar i blomehagen, ein kan òg ha planter som gjer svært lite av seg, som berre blømer kort ei stund og så er borte resten av året. Enten som ein årleg fin overrasking eller for å nyte alle stadier av blomelivet, sjølv vissen blome.

«the low plants are not noticed when out of flower, but crawl about unobserved till returning spring reminds those fortunate enough to see them how superior is the inexpensive and natural kind of gardening here advocated»

«Some might say, Your flowers of narcissi only last a certain time; how are you going to replace them? The answer is, that they occupy, and beautifully embellish, a place that before was wholly naked, and worse than naked, and in this position we contend that our narcissi should be seen in all their stages of bud and bloom and decay without being hurried out of the world as soon as their fair bloom is over, as they are on the border or in the greenhouse.»

The mixed border

Eg stussa litt ved «mixed border», kva er det han snakkar om eigentleg? Eg fann ut at det finst eit illustrerande bilete som ikkje er blitt tatt med i mi bok av ein eller annan grunn? Men ho ligger her🌷🌷🌷

Eg ville trudd at «mixed border» betydde eit lite villnis av eit bedd, og når ein søker på det er det det som kjem opp, synst eg. Og eg trur at i dag så betyr «mixed border» det same som denne boka kallar «wild garden», mens det boka kallar «mixed border» er eitt meir ordna bedd som kjem til å trenge stell og stuss.

Eller så er ikkje dei «mixed border» bedda det same som boka meiner med «wild garden», kanskje det faktisk ikkje er vilt nok, det skal jo vere temmeleg vilt slik han skildrar det. Kvart tre burde ha ein annan plante veksande opp og over seg, og nærmast alle blomar eg vakrast blant gras. Det er kanskje meir ‘landskap’ enn bedd han skildrar. Eg er litt usikker. Eg er litt usikker på kor mykje land han ser for seg at lesaren har. Han skildrar tross alt korleis ein finast kan dekorere innsjøen bak huset.

Gras

Men han elskar gras, blomar som blømer i gras skal vere det vakraste, det er då mange av dei kjem til sin fulle rett! Eg kan ikkje sjå meg heilt ueinig. Naboen har det slikt, ikkje akkurat med vilje, men det seier òg forfattaren at «a few acres of garden showing a real love of the beautiful in Nature, as it can be illustrated in gardens, is rare, and when it is seen it is often rather the result of accident than design». I naboens gras, som er naturleg gult og høgt, I motsetning til vår grøne kortklippa plen, veks dei vakraste akeleier. Mamma har dei ho òg i hagen, men der har eg aldri lagt merke til dei. Det var fyrst i graset eg synst dei skein finast.

«All planting in the grass should be in natural groups or prettily fringed colonies, growing to and fro as they like after planting. Lessons in this grouping are to be had in woods, copses, heaths, and meadows, by those who look about them as they go.»

Og om grasplen seier han at å klippe han ein gong kvar fjortande dag er altfor ofte! Må ikkje tenkje på å klippe så ofte! Eg held for så vidt med han! Men så er det alle desse sniglane då som mor mi engstar seg så for og som et opp all salaten min.

«Whatever plants may seem best to associate with in gardens, an immense number—more than two thousand species of those now cultivated—would thrive to perfection among our meadow Grasses, as they do on the Grassy breast of the mountain in many lands. Some, like the tall Irises or Columbines, will show their heads clear above the delicate bloom of the Grass; others, like the Cerastiums, will open their cups below it, in this way multiplying the variety of effects that may be obtained.»

Planlegging

Sjølv om det høgaste skal vere bakarst og det fremste skal vere lågast så må likevel høgda variere litt, eg antar det er snakk om litt planlagt ‘ekte natur’, som han nemnde tidlegare, at dei vakraste imitasjonane av natur i hage er når ein ikkje gjer så mykje i hagen – og det seier seg jo litt sjølv. Men ein har nå uansett ein plass i denne «wild garden» for menneskja å vere, ein sti eller sitteplass eller noko slikt, og ein bør ha låge planter fremst og høge planter bakarst, men samstundes ikkje.

Om ein har blomster som visnar og praktisk talt forsvinn når vinteren kjem, bør ikkje dei stå fremst. Eg veit me har ramsløk i hagen som blømer tidleg på sommaren, men resten av året så er det som han ikkje finst (eg må innrømme det er òg ein grasklippar inni bilete her). Men ein skal altså planlegge hagen slik at det aldri blir bar jord, og då er det kanskje greitt med desse blomane i graset, og ein skal la høge planter få vokse seg høge, og la planter som vil breie om seg breie om seg.

«The remedy, then, is to replace the weed by a beautiful flower, and to let some handsome hardy plant of the northern world occupy each little space; keeping it clean for us, and, at the same time, repaying us by abundant bloom, or fine foliage or habit.»

Blomar av same slag skal ikkje bli jamt fordelt rundt i hagen, det er unaturleg, dei skal stå saman i grupper. Men gruppene kan stå tett saman, det er visst eit klassisk døme med denne asters og gullris-kombinasjonen, både her og hjå Kimmerer dukkar det opp. Dei er blomster som veks for seg, men saman. Og slike kombinasjonar finst det vel fleire av, men eg hugsar berre desse to.

«Instead of sticking a number of things in one place, with many labels, and graduating them from the back to the front, so as to secure the stiffest imaginable kind of arrangement, the true way is to have in each space wide colonies or groups of one kind, or more than one kind.»