Familien Maia (Os Maias) đŸ—“ïž

Forfattar: José Maria Eça de Queirós

Land og sprÄk: Portugal og portugisisk

År: 1888

Omsettar: Christian Rugstad

Det er litt vanskeleg Ă„ lese bĂžker om land og kulturar ein veit ingenting om. Eg skulle gjerne hatt kjennskap til noko av Portugals historie, og eg prĂžvde lese meg opp litt, men eg ga fort opp – kor skal ein begynne nĂ„r ein ikkje veit noko som helst? SĂ„ eg berre las boka og satsa pĂ„ at forfattaren hjelpte meg nok. Det er openbart satire og ironi – det blir gjort ganske sĂ„ narr av Portugals overklasse. Dei gjer absolutt ingenting anna enn Ă„ klage pĂ„ sine egne medborgarar (for mykje lĂ„gkultur) og drĂžyme om Ă„ ein gong starte ein samlingsplass for kunstnarar der dei kan diskutera kunst og kultur (eg trur dei har oppnĂ„dd denne draumen utan Ă„ eigentleg Ă„ prĂžvd). OgsĂ„ har dei affĂŠrar med gifte kvinner. Det er liksom ikkje sĂŠrleg til handlingsforlĂžp i ei bok om folk som er ekstremt giddelause. Likevel er boka sĂ„ spennande og morosam, eg kjeda meg aldri. Ho er sĂ„ vakkert skriven.

– Hvis man skulle flykte fra kvinner med kjedelige ektemenn

Han satte seg ved siden av Carlos og begynte i taushet Ä tegne pÄ den sandstrÞdde bakken, og uten Ä lÞfte blikket sa han melankolsk:
– Hele forgĂ„rs kveld, fra ti til ett, mĂ„tte jeg stĂ„ og hĂžre pĂ„ historien om sĂžksmĂ„let mot Nasjonalbanken!
Det var nĂŠrmest en bekjennelse, en erkjennelse av all den dulgte lede han – med sitt kunstertemperament – mĂ„tte utholde i Cohens verden.
– Stakkars Ega, hele prosessen! sa Carlos medfþlende.
– Ja! Og opplesningen av referatet fra generalforsamlingen! Og jeg viste interesse! Jeg uttrykte meninger! Livet er et helvete.

Om det er mangel pĂ„ handling sĂ„ mĂ„ det vere fordi mesteparten er fantastiske skildringar av Lisboa og Sintra! Eg er eigentleg ikkje interessert i Ă„ reise lenger, men no fekk eg lyst til Ă„ oppleve Portugal og vanke gatelangs i byane der – sjĂžlv i regn og tĂ„ke fekk han byen til Ă„ hĂžyrest heilt magisk ut!

Men nÄr dei snakka for og mot kongen og katolisismen sÄ var eg litt usikker, sidan er veit ikkje heilt kva som blir kritisert (og kranglinga mellom Alencar og Ega om stilartar klarer ikkje heller Ä henge heilt med i). Her hadde eg tronge litt hjelp. Ein artikkel i The New York Times seier at forfattaren sÄg pÄ 1800 talet i Portugal som ei bakevje og klandra monarkiet, den romersk katolske kyrkje og aristokratiet. Vidare stÄr det at «it is their slow-moving world of vapid conversation and fear of change that Eça de Queirós most delightfully mocks», og at forfattaren skildrar eit samfunn som sit fast og nektar Ä fylgje resten av Europa framover i tida.

SjĂžlv om rikfolka blir framstilt som temmeleg patetiske, sĂ„ er det vanskeleg Ă„ ikkje synst litt synd pĂ„ dei ĂČg. Slik som nĂ„r Carlos fĂ„r i stand sin litle klinikk og er sĂ„ fornĂžgd og full av forhĂ„pningar – men sĂ„ kjem det nesten ingen pasientar, og alle desse bĂžkene som bĂ„de han og Ega skriv og skriv pĂ„ men aldri blir ferdige med. Dei lengtar jo etter noko, men manglar heilt vilje og energi til Ă„ prĂžve Ă„ nĂ„ det, men berre held seg til Ă„ drĂžyme. Slutten er jo nesten motsatt? Eg blei litt usikker pĂ„ korleis eg skulle tolke det, men eg satt i alle fall igjen med ein litt hĂ„plaus stemning. Heile siste delen av boka forresten hadde eg ikkje sett for meg dĂ„ eg begynte. Me fekk jo heile tida smĂ„ hint (O heiter hunden din Niniche? Eg ĂČg hadde ein gong ein hund som heitte Niniche!) og eg sĂ„g jo for meg at systera i Paris ikkje kunne vere heit utav bildet (skjĂžnt det eldste syskenet aldri dukka opp igjen), men eg sĂ„g ikkje for meg at forfattaren skulle vere sĂ„ brutal mot Carlos! Eg fekk heilt vondt av han der han fornekta sanninga og gjekk tilbake til Maria. Uff, for ein tragedie! Men aristokratiet liker jo alltid best sine eigne! 💀

Til biblioteket