Anna Édes (Édes Anna) 🗓️

Før eg starta heilt på denne boka måtte eg sette meg litt inn i Ungarsk historie – kven er denne Béla Kun som blir nemnt i fyrste kapittel der han flyg glisande bort frå byen med lommene fulle med søtsaker og gull? Ungarn var i ein kort periode i 1919 kommunistisk og ein av dei som stod ved makta var Béla Kun. Denne her boka startar med at bolsjevikane tapar makta og samfunnet er altså i ei litt endring.

Familien me er hos gjennom boka, familien Vizy, er ein del av borgarskapet og er altså akkurat på veg tilbake oppover i hierarkiet. Den flotte familien Vizy blir stadig gjort narr av, men fyrsteinntrykket med blir gitt er likevel eitt av oppriktig frykt for bolsjevikane: Vizy fortel hushjelpa Katica at dei røde kjeltringane endeleg har falt og rett etter knakkar det på døra. «Vizy ble blek. Han så ut i luften som om han lette etter det ordet han hadde sagt like før, og for å slette ut alle spor, tok han etter det, som når vi føyser bort sigarettrøyk». Men det er berre vaktmestaren Ficsor, ein bolsjevik som no er redd for å komme i trøbbel etter at denne korte kommunistperioden altså er over. Vizy og Ficsor møtest i gangen og begge er litt usikre på korleis ein skal oppføre seg no og kva titlar ein skal bruke på kvarandre.

«Deres høyærverdighet,» gjallet mannslingen, høyt, så alle i hele huset kunne høre, «Deres høyærverdighet.»
«Kamerat,» hilste Vizy, «jaså, er det Dem, kamerat?»
«Deres ærbødige tjener, Deres høyærverdighet.»
«Kom inn, kamerat Ficsor.»
Slik konverserte de med sann verdenshistorisk høflighet, begge usikre, slik at de ga hverandre gjensidig fosprang.

Men borgarskapet er ikkje seine med å finne tilbake til sin plass, og fru Vizy startar med å finne ei ny hushjelp fordi Katica er heilt håplaus – ho er lat og går og slenger med gutane. Ficsor lover å komme med ei ny ei, ei som berre er glad i arbeidet! Det er Anne Édes det er snakk om (Édes betyr ‘søt’ på ungarsk, og ho faller i god smak sjå dei fleste fruer). Det tar ei god stund før Anna faktisk dukkar opp, og før det er ho til stede i fru Vizy sin fantasi. Anna blir gjort om til overnaturleg engel som skal redde fru Vizy frå andre ubrukelege hushjelper og berre leve for å gjere fru Vizy sitt liv lettare og betre. Frå fyrste stund får ikkje Anna vere ein ekte person med sine eigne meiningar, lystar og lyter – men er Hushjelp.

Mens Katica sto gjespende og treg som en ku på kjøkkenet, så hun i stedet den andre, ved siden av og bak henne, hun som ville rette opp alt, som beveget seg lett og vidunderlig som en fe. Hun som bare liker arbeidet, arbeidet. Og enkelte vanskeligere arbeider la hun direkte til side til henne, som en kostelig gave til en kjær venn vi vil belønne særskilt. Hun ventet seg alt av henne. Når hun lukket øynene, kom den som hun ikke visste annet om enn at man burde forgylle hendene hennes, piken med gullhånden, og denne gullhånden, som syntes å være av massivt, gult gull glimtet til her og der i dunkelheten, og førte henne videre, videre.

Likevel gir Anna fru Vizy eit dårleg fyrsteinntrykk fordi fantasien til fru Vizy drog litt for langt av sted, særleg då ho klarte å spionere på feil jente. Men Anna viser raskt at ho er ein fantastisk hushjelp, arbeidsam og småspist. Det er ikkje ofte me får særleg innblikk i Annas tankar og person, men då Jancsi flørtar med ho, glimtar ho til. Ikkje berre liker ho det, men ho erkjenner at det er ho som sit med makta! Heilt til ho ikkje gjer det lenger og ho har alt anna en makt og må nærmast ta knekken på seg sjølv då ho blir gravid og han ikkje viser nokon interesse lenger. Frua i huset og hennar vener veit ikkje anna enn å tatle om hushjelper, det er nesten trist. Kvifor har dei ingen hobbyar eller andre interesser? Deira liv er så tomme.

«Det er ikke hun som må holde denne store leiligheten, bry hodet med hva slags mat vi skal ha, hvor hun skal trylle frem pengene fra, hun bare lever, lever uten en bekymring, fritt. Jeg sier ofte at i våre dager er det bare tyender som har det godt.»
Damene sukket, som om de alle var kommet på feil hylle i livet, og beklaget at de i denne grusomme verden ikke under noen omstendighet kunne bli tyender.

Mot slutten bobler det over for Anna og ho får verkeleg ut sin frustrasjon.

Doktoren foreslår då Anna seier at ho ikkje liker kake at sanninga er ho sikkert er redd for å like kake. For å beskytte seg sjølv mot å like det dei aldri kan få likevel. Eg trur noko av det same skjer då Jancsi plutseleg tiltaler Anna med «du» og vil høyre det same frå henne, men ho nektar. Seinare blir ho tiltalt med «du» frå politibetjenten og då er det som ho heilt gir seg hen til det for ein gongs skuld.

Men nå gikk det som noe varmt gjennom hjertet hennes, som var frosset i nattens dødelige angst, noe varmt, som en vårbris, over at noen sa du til henne, at denne politimannen, som var sånn som guttene i landsbyen hennes, sa du til henne, og hun så ikke engang den offentlige personen i ham, den som oppfyller sin plikt, bare en som var av hennes blod, som var hennes frende.

Eg kan godt forstå om denne boka er ei slik bok som ungar i Ungarn må lese på skulen for det er mykje å feste seg ved. Og det meste går vel meg hus forbi, særleg fordi eg ikkje er heilt forstår samtida og politikken også er jo boka omsett og då kan ein ikkje unngå å tape noko – særleg i eit land som Ungarn eller Austerrike-Ungarn som var sat saman av ein god del ulike språk og kulturar.